Orfeo Angelucci's kontakter - fra boken THE SECRET OF THE SAUCERS (1955)

english

audiobook on the case mp3- 7x30min parts    |  audiointro

Første kontakt skjedde i -46. Men som han skriver tok det lang tid før han forstod at han var under deres observasjon. Han forteller om en problemfri barndom og en trygg oppvekst. Men hadde en skjør helse, og fikk den beste behandling. Pga den dårlige helse, måtte han slutte på skolen, men studerte da hjemme, og han skriver han var glad for denne ordning, da han slik kunne studere forskjellige vitenskaps-retninger. Men pga begrenset økonomi, måtte han ut å arbeide for sin onkel en tid.

I 1936 møtte han Mabel Borgianini, en attraktiv italiensk kvinne. Det var et skjebne-bestemt møte, og han vokste mye på hennes styrke og hjelp. Et år senere ble deres sønn, Raymond, født. Litt senere ble han igjen veldig syk, og ble igjen innlagt på sykehus. Legene mente han led av en sykdom som krevde kontinuerlig medisinsk oppmerksomhet. "Slik kom jeg inn i verden av hospitalsenger, sykepleiere og doktorer, og i 18 mnd var jeg bundet til sengen. Kroppen var pint av uutholdelige smerter, og jeg var så utmattet at jeg ikke engang klarte å lese. Jeg brydde meg ikke om jeg levde eller døde. Livet var ikke lenger verdt å leve. Det var som et levende helvete. Døden kunne bare bety redningen. Og jeg som alltid elsket å være ute –her var jeg lenket til sengen. Jeg ba om at jeg måtte dø."

Men tilslutt kom lindringen, og han skriver at det var som å bli født på nytt. Han gikk tilbake til arbeidet, og hadde samtidig aftenskoler han fulgte. Han skriver han hadde en voldsom lengsel etter kunnskap. Særlig feltet av elektro-magnetiske ting var hans interesse. Og han studerte sopper og hvordan lufttrykk påvirker for eksempel penecelin, og skaper en voldsom vekst. Han brukte NAVY gassballonger for å frakte prøvene høyt opp i atmosfæren. Under disse tester var det at han oppdaget merkelige farkoster høyt der oppe.

"De manøvrerte på bemerkelsesverdig lett og grasiøs måte, og alle i gruppen vår(hans familie) så dem. Og de var definitivt sirkulære, og glitret i solskinnet. Vi så på hverandre i forbauselse. I de etterfølgende dager diskuterte vi fenomenet, men som med de fleste slike saker, ble det etter hvert glemt".

I nov –47 dro familien på en flere måneders ferie til vestkysten - California, som gav så positive erfaringer, at de vendte tilbake og bosatte seg der noe senere. Tydeligvis var Orfeo et menneske med vitenskapelig sinnelag, for han jobbet i flere år med et bokprojekt; "The Nature of Infinite Entities" som inkluderte kapitler som Atomic Evolution, Suspension, and Involution; Origin of the Cosmic Rays; Velocity of the Universe, etc.

Tiden var nå i –48, og flygende tallerkener var tidvis oppe i avisene. "…men jeg var totalt likegyldig til fenomenet da. Som så mange andre trodde jeg den gang tallerkenene var en type fly som ble utviklet i hemmelighet her i USA".

På den tiden skrev han også filmmanus og noveller om science-fiction, men han regnet ikke med at noe av det han skrev kom til å bli brukt.

Litt senere søkte han å komme til Lockheed Aircraft Corporation plant at Burbank, California, der han startet opp i arbeide den 2.April 1952, i metall-produksjons-avdelingen, men senere flyttet han over til plastavdelingen. Han fikk gode, trauste medarbeidere der skriver han."Jeg var heldig å ha to slike folk rundt meg, når den fantastiske kjede av videre begivenheter skjedde. Når jeg ser meg tilbake, virker det som om en usynlig makt hadde arrangert alt dette ned i minste detaljer på forhånd."

Den 23.mai-52 ble en spes.dag for ham. Han bodde da i Burbank i California. Han var på jobben ved Lookheed, men rundt kl 11 følte han seg merkelig, med en særlig prikking i nakken og i hendene. Hjertet banket merkelig og nervene føltes spent, som før et tordenvær. Han gikk utenfor og forventet å finne tordenskyer, men været var perfekt, med klar himmel. Da arbeidet var slutt var han glad for å kunne kjøre hjem, men underveis ble nervespenningen enda sterkere. Symptomene var helt fremmede.

"Det var som om jeg skulle dø, men det var ingen smerter. Jeg trodde de gamle sykdommer kom tilbake". Ved Alameda-gaten stoppet jeg for et traffikklys, og jeg la merke til at mitt syn var sløret, glassaktig, og lyden fra trafikken syntes fjern, som om hørselen også var ute av fase. Jeg måtte hjem så raskt så mulig."

’Jeg fortsatte på Riverside Drive – rett mot objektet, men det så ut å holde samme distanse. Klokken var ett på natten, og lite trafikk. Jeg kjørte over LA-broen, med objektet fortsatt i syne. På den andre siden er det et ensomt område som kalles Forest Lawn Drive. Det var en prikkende følelse av smerte og nummenhet i armer og ben, som minnet om kontakt med elektrisk strøm." "Rett foran, og noe over min synslinje, så jeg et svakt, rødglødende ovalt objekt. Først var det så uklart, at jeg måtte se rett på det for å utskille det. Men det økte i utstråling. Det var omtrent fem ganger så stort som det røde trafikklyset. Jeg knidde øynene – noe måtte være galt med øynene mine. Men tingen forble der – ikke skarp, men lysende og bestemt, oval, og mørk rød i fargen.

’Så svinge gjenstanden mot et mer ensomt område, mens den kom lavere, og han fulgte det. Han svingte vekk fra veien, og stanset. Gjenstanden for så til himmels i 30graders vinkel i høy hastighet. Men før den forsvant etterlot den to kuler av fluoriserende, grønn farge, som senket seg ned foran bilen hans. Hver av dem var ca en meter i diameter.

"…fra et sted midt mellom lyskulene kom en stemme, -en maskulin stemme av velmodulerte toner av perfekt engelsk. Men da jeg var delvis i sjokk, kan jeg ikke gjengi ordrett samtalen som fulgte. Den usynlige taler bestrebet seg på å velge ord som jeg kunne forstå, men det var dog ting som jeg IKKE forsto. Men jeg husker det ble sagt: "-vær ikke redd Orfeo – vi er venner."

Han ble bedt å komme ut av bilen, men var så rystet at han knapt klarte å stå oppreist. Han ble forklart at de var kommuniksjons-media fra en annen verden. Han ble minnet om fartøyet han så da han år i forveien hadde ekperimentert med ballongene, og husket at de var identiske med det han nå hadde sett. Det neste som skjedde var at det ble teleportert et beger som plutselig sto på bilpanseret, og han ble bedt å drikke av det.

Han drakk det opp, og ble øyeblikkelig ladet opp med energi. Begeret ble deretter direkte dematerialisert. Så ble det "dannet" en tredimensjonal skjerm mellom kulene, som selv fadet bort. Der dannet det seg et bilde av en perfekt mann og en kvinne, med øyne som utstrålte skjønnhet og visdom. Edelhet. Han følte at de viste alt om han. Fra disse personene kom det nå en kommunikasjon i gang (– men hvorvidt denne var telepatisk eller med ord vet jeg ikke, men det uttrykkes som om den var med ord.)

De fortalte hvordan alle var kartlagt og underbevisst ’overvåket’ og at han var utplukket av forskjellige kriterier. "Vi føler en dyp følelse av brorskap mot jordens folk, av gamle og fjerne årsaker. I dere kan vi se tilbake i tiden, og gjenskape hvordan vi selv hadde i tidligere verdener. Med dyp medfølelse og forståelse, har vi våket over deres verden som har gått gjennom sine voksesmerter. Vi ber dere se på oss som eldre brødre".

De mente det skulle skje en gradvis tilnærming og oppvåkning, -at det var best. "..en tallerkenene (altså en liten skive menes det nok i denne sammenhengen), fortsatte stemmen, er istand til å samle inn og tilbakesende alle mulige opplysninger til moderskipene, der de lagres i syntetisk krystall-hjerner. Telepatiske inntrykk som kommer i skivens nærhet samles inn. ’slik har vi i århundrer innspilt detaljerte opplysninger om jordens sivilisasjon, og den åndelige utvikling hos individuelle personer.

Mens jeg lyttet til hans ord, tenkte jeg hvorfor disse utrolige vesener ikke hadde landet i mangfoldige skip i noen av våre lufthavner, og slik overbevist verden raskt og enkelt om deres eksistens. Som svar hørte jeg disse ordene: "det ville være Jordens måte å gjøre det på - ikke vår. Primært fordi vi fungerer i dimensjoner som er ukjente for Jorden – og derfor tolker ting annerledes. Men også fordi det er planetære lover som er faste som naturlovene ellers. Kosmisk lov forhindrer en klode fra å blande seg inn i utviklingen hos en annen. Med andre ord, Orfeo, så må Jorden finne ut av sin egen skjebne. Vi vil gjøre alt i vår makt å hjelpe Jordens mennesker, men vi er bestemt begrenset av kosmiske lover. Det er fordi livet på Jorden i sitt nåværende stadium er truet, at vi må gjøre vårt nærvær i Jordens atmosfære nå. Faren er mye større enn Jordens folk innser. Fienden forberedes i store antall i hemmelighet ".

Et øyeblikk var stemme stille, men sa så rolig: "blant de talløse verdener i kosmos, er Jordens mennesker som babier. Men der er mange typer av åndelige og fysiske evolusjoner. Hver form av intelligent liv, tilpasser seg de fysiske betingelser som er fremherskende i dets hjemverden. De fleste av disse finnes i lettere former for materie enn den som er på Jorden. Men de fleste er temmelig lik mennesket i utseende. Det er av en bestemt årsak at det er slik. Vi er i virkeligheten Jordens eldre brødre og søstre, og slik vil vi hjelpe Jordens folk så langt de av sin fri vilje tillater oss å gjøre det"

Mens jeg lyttet til den vennlige røsten, begynte jeg å føle en varm bølge av kjærlighet omslutte meg, så sterk som et håndgripelig, gyldent lys. Et øyeblikk følte jeg at jeg var så mye større og finere enn jeg bedømte meg selv å være. Det var som jeg momentant hadde overskredet dødeligheten, og det var på en måte relatert til disse ’

"vi kontakter deg igjen Orfeo, men for nå godnatt"

Etter dette begynte å tro han nesten var gal, for dette overskred hans logiske sans. Han var sjokkert i mange dager etter hendelsen. Dro tilbake til stedet noen dager senere og fant sporene etter bilen, der han hadde kjørt vekk fra hovedveien – så det hele kunne ikke ha vært innbildning. Men uker gikk, og flere tegn fra "dem" skjedde ikke, og en periode trodde han det hele kunne ha vært hallusinert. Men utover i juli skjedde mange nye observasjoner over sør-california, som avisene skrev om. Og han følte han nå kjente hemmeligheten bak dem, men ba om nye møter. Han dro tilbake til samme sted og prøvde å sende ut tanker, men intet skjedde tilsynelatende.

Den 23.juli-52 var han hjemme fra jobb, da han følte at en influensa var på vei. Han var i seng hele dagen, men om kvelden ville han gå seg en tur, noen blokker vekk fra der de bodde. Han var innom en kafe i nærheten, og rundt kl 10 gikk han hjemover. I skyggene under en stor veibro som gikk kanskje hundre meter over dalen, så han et glødende halvrundt, iglo-lignende objekt. En dør var åpen og han gikk inn i objektet uten noen form for frykt, mens han hadde samme merkelige følelse som sist han møtte dette fenomenet. Det var stort – ca 10m nederst. Et rundt rom innvendig, ca seks m.dia.-og halvkuleformet tak, i perlemorfarge, men skinnende i flere farger. Det sto en stol rett ovenfor inngangen, i gjennomskinnelig substans. Han satte seg i stolen, og en særlig behagelig følelse fylte ham. "Døren" lukket seg, og han var helt "fanget" i objektet, mens en særlig vibrasjon fylte rommet – en summende lyd, som økte i styrke. Han fant en liten metallgjenstand på gulvet, som glødet av intensitet – men uten smertefull varme. Han la også merke til at hans egne arbeidsklær var helt ute av fase med omgivelsene ellers i rommet. Ellers følte han at fartøyet nå var i bevegelse, og lurte på hvor de brakte ham.

"Jordiske broder – hvert vesen på din planet er guddommelig skapt, og udødelig. I din verden så arbeider de dødelige skygger av disse for sin redning fra mørkets plan. Hver person på Jorden og dets tilstøtende plan av skapelse, er arrangert på enten den positive side, av fremskritt mot godt, eller på den negative side av tilbakegang mot større ondskap. Vi vet hvor du står Orfeo, men vil du være tilfreds å flyte videre som du har gjort?"

–"Nei svarte jeg impulsivt, jeg vil arbeide konstruktivt. Bare gi meg sterk fysisk helse, og det er intet jeg ikke skulle kunne gjøre".

–"smerte, lidelse og sorg, lidelse, konflikter utgjør menneskets lærdommer i denne verdens skole, der visdom og åndelig vekst vinnes primært gjennom lidelser. En forklaring på dette vil bli gitt deg senere…", og de sa de ville gjøre alt de kunne innenfor begrensningene av fri vilje. Den vakreste musikk fylte rommet, sfærisk musikk som fikk tankene til å gå mot det kosmiske.

Utenfor skipet – gjennom åpninger eller skjermer, så han et kjempemessig moderskip, som måtte være kilometre i utstrekning.

Han fikk forklart hvordan maktmennesker på Jorden gjorde alt for å få tak i teknologien deres, men at de ville misbruke den. De sa han måtte gjøre hva han kunne for å opplyse om "deres" nærvær og hensikter, og at de modne ville forstå det.

"I illusjonen av tid, er skrevet menneskets valg gjennom den frie viljen, hvorved han setter i bevegelse årsakskjeden av feil, som uunngålig skaper virkninger, hvorved menneskeheten har kommet inn i en dødelig bevissthet, eller de levende døde i sin nåværende eksistens. Slik ble han separert fra sitt evige og perfekte selv. Hans ene hensikt med å inkarnere på Jorden er å oppnå forening med sin udødelige bevissthet. Når dette er gjennomført, er han gjenoppstått fra de "dødes tilstand" - og blir sitt virkelig selv."

Det neste var at han opplevde noe i likhet med et kosmisk glimt, og han skriver; " stemmen sa noe slikt som at; elskede venn av jorden, vi døper deg nå i det sanne lys av de evige verdener....En blendende hvit lysstråle fra taket av skipet glimtet. Øyeblikkelig var det som jeg delvis mistet bevisstheten. Alt ekspanderte i et stort vibrerende lys. Jeg ble som forflyttet bakenfor tid og rom, og ble bevisst bare om det allestedsnærværende lys – LYS!! Orfeo, Jorden, fortiden, var som intet – kun en mørk drøm av et øyeblikk. Og den drømmen utspant seg foran mine øyne i et hurtig panorama. Hver ting i mitt liv på Jorden var krystallklart for meg der, og med ett kom minnene om alle mine tidligere liv på Jorden. I de korte øyeblikk kjente jeg livets MYSTERIUM. Jeg viste med sikkerhet at vi alle – hver en av oss – var fanget i evigheten, og hadde bare en begrenset bevissthet om gangen. "jeg dør, tenkte jeg- jeg har vært gjennom denne døden før i Jordiske liv. DET er døden! Bare nå er jeg i evigheten – uten begynnelse eller slutt. Så ble sakte alt igjen til strålende lys, fred og ubeskrivelig skønnhet. Fri av all usannhet om døden, fløt jeg i en tidløs sjø av lykksalighet. Tilslutt – som fra en levende drøm – gjenvant jeg bevisstheten. Jeg så meg rundt inne i fartøyet. Alt var det samme, men det virket som om tusen år hadde passert på få øyeblikk."

-/-

Fartøyet landet og han var tilbake. Han tok med seg metallbiten som lå på gulvet, og forlot skipet, men som han skriver kunne Jorden aldri bli som før, og var ikke lenger hans sanne hjem - etter denne opplevelsen.

I ukene etter denne opplevelsen var han fortumlet. Og han følte seg som en fremmed på Jorden etter denne innvielsen han hadde opplevd i skipet. Han følte seg forpliktet å fortelle om sin opplevelse, men møtte bare hån og latter. "Men jeg hadde erfart dette, og det var nok".

Det gikk igjen uker – muligvis måneder – før neste møte, og i mellomtiden var det bare hån å oppleve fra omgivelsene. Men omtrent på samme sted som første møte – i skyggen av veibroa – møtte han igjen samme personen, som han kalte for "neptune". Han var kledd i en tettsittende, blå uniform, uten synlige sømmer eller knapper. Han advarte mot en truende krigskatastrofe som var meget sannsynnlig. Han mente den ville komme når den var minst ventet, og når folk bare snakket om fred. Og han sa han hadde brutt en instruks om ikke-innblanding ovenfor Jorden, bare ved å formidle kontakten til Orfeo.

*

Orfeo begynte å skrive sine opplevelser ned, og lagde en liten, personlig, "avis"; The Twentieth Century Times; men ingen ville trykke den. 

I okt.52 søkte han om permisjon fra sin jobb ved Lockheed.

*

*

Fyrene på jobben visste at jeg var interessert i 'tallerkenene' og mange av dem visste også om mine to første opplevelser. Jeg var derfpr offer for mye fleiping fra dem. Men i det hele tatt var det bare naturlig, vennlig ’mobbing’, så DET hadde jeg ikke noe imot. Flere av dem som jeg jobbet tettest med, spurte meg ofte om jeg hadde noen form for bevis. Jeg fortalte dem om det skinnende stykket merkelig metall jeg hadde plukket opp på gulvet i skipet og forklarte hvordan det i løpet av få minutter ble oppløst til ingenting. Og så fortalte jeg dem om det jeg hadde mottatt under min "innvielse" i tallerken; som hadde resultert i et merke på venstre side av brystet mitt. Noen av dem så på merket i form av hydrogenatomets symbol. Men disse tingene var ikke tilstrekkelig bevis for dem.

En natt på jobb hadde flere av dem spilt meg et puss vedr. mine opplevelser. Al Sarradar spøkte: "Hva slags væske drikker du, Angie, som sender deg ut av denne verden?" Walter Seveicki fleipet med: "Ja, fortell oss det så vi kan ta en tur i en tallerken vi og!"

Vi hadde nettopp rullet ut en tung stanse. Al og jeg fjernet det ferdige ’trykket’ fra den da det plutselig var som en høy knitrende lyd som om en treplanke hadde slått seg fast. På samme øyeblikk følte jeg som et sjokk i min høyre hånd og en merkelig følelse i pekefingeren.

Guttene var skremt. Al ropte: "Hva skjedde, Angie?"

Jeg svarte ikke, men holdt ut pekefingeren for alle å se. Fem av dem så på den og en rund ring dukket opp på fingeren min, men ikke rød som av en brenning, men kom fram mer som grå. Det var på størrelsen på en krone, en perfekt rund sirkel med en mørk prikk i midten - igjen symbolet på hydrogenatomet.

Noen sa noe om statisk elektrisitet, men alle var dypt forvirret, etter noe som aldri hadde skjedd før. Al rådde meg til å få legehjelp på sykehuset. Jeg fortalte ham at det ikke ville være nødvendig; Det var ingen smerte. Jeg minnet ham om at det samme hadde skjedd med meg i pannen da jeg hadde fått et betydelig større lignende merke på min venstre side under hjertet.

De lo av min forklaring og nektet å tro at de utenomjordiske hadde noe å gjøre med det plutselige uforklarlige fenomenet som hadde produsert det merkelige merket på fingeren min. Likevel ble de forvirret , og i dag kan noen av dem vitne om opplevelsens autentisitet. Det merkelige merket holdt seg på pekefingeren i noen måneder som en konstant påminnelse om nærheten av usynlige besøkende.

Den siste delen av oktober  tok Mable en tur tilbake til New Jersey for å besøke våre slektninger. Da hun kom tilbake flere uker senere, fulgte min mor og far med henne, da de ønsket å tilbringe en måned eller to i California. Mabel telegraferte meg en beskjed for å møte dem på Greyhound buss terminalen.

Jeg var ivrig etter å se Mabel igjen og gledet meg til en gjenforening med min far og mor. Jeg kjørte  gjennom  sentrum i natten de skulle ankomme, og var så begeistret som et barn. Det var rundt klokka seks og gatene tunge med trafikk. Parkerte min bil, og jeg gikk mot bussterminalen. Det var også travelt der med aktivitet. I all spenningen var flygende tallerkener og rombesøke de fjerneste tingene i tankene mine. Men da jeg kom inn  inngangsdøren til bussterminalen, stoppet jeg  og stirret, knapt troende  på det jeg så. Rett foran meg og overfor  en kiosk var det et kjent ansikt. Jeg visste at jeg ikke kunne ta feil - det var Neptune!

Han så opp og hans mørke øyne fortalte meg at han ventet meg. Han var kledd i en vanlig mørk drakt og hadde en liten veske under armen. En mørkblå feltlue skygget øynene. Og han så ut som de andre der i senteret! Etter det plutselige sjokk, som kom så overraskende forsøkte jeg å hilse på ham, men en sterk telepatisk kommando stoppet meg. Jeg sto nølende og så på ham. Han sto opp, og vendte seg mot meg, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvor høy, og ekstremt spesiell og fremtredende han var der han dukket opp i den travle folkemengden. Han smilte ikke; Faktisk var ansiktet hans nesten ’tøft’ -  som om han ville være bestemt. Jeg lurte på hva jeg hadde gjort feil. Jeg hadde helt glemt Mabel og folkene som ventet på meg.

Hans intense blikk forlot meg ikke. For å bruke tid gikk jeg over til aviskiosken og plukket opp et magasin og tumlet gjennom det. Jeg hadde fått det bestemte telepatiske inntrykket å ikke å nærme meg ham; Dermed ventet jeg på at han skulle snakke med meg. Men det gjorde han ikke! Stirrende tomt på en side i magasinet,  ventet jeg på videre telepatisk kommunikasjon. Det kom! Det jeg oppfanget av meldingen var: "Den siste gangen du så meg, Orfeo, var jeg i en mindre objektiv projeksjon i din tredimensjonale verden. Formålet var å gi deg en ide om vårt sanne aspekt. Men nå i kveld ser du meg fullstendig ”fysisk”. Hvis du ikke visste hvem jeg var, kunne du ikke skille meg fra en av dine medmennesker. I kveld er jeg ikke et halvfantom, men kan bevege meg blant mennesker som et jordmenneske. Det er ikke nødvendig for deg å snakke med meg Du har fått forståelsen. Du vet nå at vi kan se ut og fungere som mennesker."

Jeg så takknemlig inn i øynene hans, og som i mitt tidligere møte med ham, følte jeg igjen en enhetlig kontakt, og som om jeg nå var løst fra individualitetsbindingene.

Nettopp da så Mabel og folkene meg. Som i en drøm hørte jeg at de ropte til meg i det de kom over mot meg. Som en automat kysset jeg Mabel og klemte mor og far. Hele tiden snakket de og holdt hendene mine. Jeg gikk gjennom ’ritualene’ med å hilse på dem, men jeg var fortsatt så forbløffet at jeg nesten ikke visste hva som skjedde.

Sammen gikk vi alle sammen mot utkjørselen, og jeg la merke til at Neptun fulgte på kort avstand bak oss. Da vi nådde døren, skulle jeg åpne den da Neptun rakk ut hånden og presset den åpen for oss. Jeg var mer forbløffet enn noensinne, for det betydde at han kunne fungere i den fysiske verden like enkelt som noe jordmenneske!

Utenfor gikk han et par skritt til venstre og stoppet. Der åpnet han sin koffert og tok ut en pakke sigaretter. Han fjernet en sigarett fra pakken og la pakken tilbake i kofferten. Jeg røykte også en sigarett. Etter Neptuns handling kastet jeg vekk sigaretten min. Mabel la merke til min opptatthet og merkelige oppførsel. Hun så på 'Neptun' og så på meg og spurte: "Hvem er den mannen, og hvorfor stirrer han på oss så intenst?"

Jeg svarte ikke på spørsmålet da jeg var redd for å bli involvert i forklaringer. Jeg sa: "Kom, Mae, la oss få koffertene inn i bilen." Hun visste at noe var ’galt’, og jeg var klar over de tre ansiktene som studerte meg i forvirring. Jeg gjorde fumlende unnskyldninger for min merkelige oppførsel. Men på hjemturen var jeg i stand til å komme litt ut av det og vise dem den varme velkomsten jeg følte i mitt hjerte.

Kapittel V

fortiden er aldri død!

 Juleferien kom med sin glede, festlige ånd og vanlige travle spenning. På det tidspunkt hadde tingene gått tilbake til det normale og jeg hadde ikke opplevd flere kontakter. Flygende tallerkener syntes å ha forsvunnet fra himmelen; Nesten ingen beretninger av observasjoner dukket opp i avisene. Selv om jeg hadde fullført manuskriptet for 'det tjuende århundres tidsskrift', kunne jeg ikke ta mot til meg for å få det publisert.

Mabel fortsatte å si: "Orfie, hvis du publiserer det, vil folk tro at du er helt gal. Hvorfor ikke bare glemme det! Ingenting godt kan  komme av det. Alt går så fint nå, vi jobber begge, og guttene er glade - la oss bare la det være på den måten."

"Men, Mae ..Du forstår ikke, disse ting har virkelig skjedd meg! Det er min plikt å fortelle hva jeg vet!"

(- merk -det var kanskje på dette tidspunkt at ’mr.paul vest’ ble anmodet om å hjelpe Orfeo- se link  http://www.galactic.no/rune/venusadjusted_people_onThis_lifelevel.htm  )

"Og hvilken takk får du for det? Vil du bli latterliggjort og betraktet som en tulling eller en halvgal? Tenk tilbake! Husk hvordan alle snakket da du første gang fortalte den ville historien om en tur i en flygende tallerken. Hva gavnet det deg, annet enn latterliggjøring! Selv om det skjedde, så bare glem det,  Orfie glem det! Glem det hele - for familien din sin skyld. La oss være lykkelige og nyte livet. "

"Beklager, Mae," svarte jeg bedrøvet. "Tro meg, det er ingen annen vei for meg. Jeg må leve med meg selv, så jeg måtte gjøre det. Jeg håper du vil prøve å forstå."

Men jeg visste at Mae ikke forstod. Og da kopier av skivene mine kom rundt, skjedde mange av hennes spådde reaksjoner. Folk begynte å latterliggjøre meg direkte, og flere aviser utgav sarkastiske nyhetsartikler om meg og mine erfaringer, og skrev at jeg "ikke var  helt tilstede". Tro meg, dette var ikke lett å bære, og spesielt led jeg med familien min. Guttene ble mobbet ubarmhjertig på skolen, og på jobben i snackbaren var Mabel det konstante målet for de skarpe torner som var rettet mot meg.

Men reaksjonene  var ikke bare negative. Noen personer ble virkelig interessert. Omtrent på den tiden gjenopptok jeg mine ukentlige samtaler på klubbhuset og dermed kunne jeg distribuere skrivene på møtene. Etter hvert som flere og flere personer ble interessert og sluttet å ta min Twentieth Century Times som en vits, begynte jeg å føle at alt ikke kunne gå tapt. Og enda viktigere, jeg kunne se meg i speilet igjen, glad ved tanken at jeg ikke helt hadde sviktet de rombesøkene.

*

Således, selv om jeg følte at jeg forrådte Neptunus, lot jeg tingene tømmes og gjorde ingen anstrengelse for å få historien min publisert. Faktisk - på nyttårsdagen 1953 gikk våre liv så jevnt og hyggelig at jeg hadde bestemt meg for å glemme alt så langt dette angikk  og la de utrolige opplevelsene bli en del av fortiden for 1952.

Men hendelsene i 1952 ville ikke hvile. I løpet av siste del av januar 1953 hadde de første sidene av avisene oppsiktsvekkende nye underholdningshistorier om ufo’er. Luftvåpenet hadde utgitt rapporterer at flygende disker og underlige lysklynger stadig  var sett over Korea. F-94 Starfires hadde møtt flere av disse ’saucers’ og en av pilotene hadde fått ’en radar magnetisk lås’ på en av dem. Nord-Japan hadde også mange observasjoner.

Rapportene gjorde meg rastløs. Om natten gikk jeg ofte ut og skannet himmelen. Ofte så jeg diskene over oss som jagende lys. Enhver vanlig observatør ville ikke gitt dem oppmerksomhet, kun tenkende at lysene var vanlige flylys. Og siden leiligheten vår var nær flere store flyplasser, var det vanlig å se fly hele tiden. Jeg skulle aldri ha vært i stand til å skille tallerkenene fra flyene, hvis det ikke var for mitt eget nervesystems særegne følsomhet for den magnetiske effekten av tallerkenene.

Da begynte jeg å skamme meg over meg selv, for å ha mislyktes så fullstendig i den tilliten som Neptun hadde gitt meg. Han hadde sagt: "Veien vil åpne seg, Orfeo, gå dem slik du vil."

Jeg skjønte at jeg så langt hadde nektet å gå (lidelses-) veien og bortsett fra de få foredragene jeg hadde gjort til små grupper, hadde jeg ikke gjort noe for å hjelpe folk å forstå mer om de merkelige besøkende. Stadig mer følte jeg hvor egoistisk jeg hadde ført meg med  å tenke først og fremst på familien min og meg selv. Til slutt visste jeg at det ikke var noe alternativ for meg. Skje hva som måtte skje, jeg skulle gå videre med publisering av mine opplevelser. Det var det eneste konstruktive jeg kunne tenke å gjøre. Uten å diskutere saken videre med Mabel, tok jeg manuskriptet for The Twentieth Century Times til flere lokale forlag. Ingen av dem var oppmuntrende. Langt ifra! Den første jeg nærmet tok det humoristisk og  med litt forakt sa han: "Du kan heller sende dette til et science-fiction magasin, gamle gutt, med mindre du vil ha trøbbel."

Den neste utgiveren jeg prøvde, fortalte meg hvor fortløpende og uheldig det var skrevet. "Du glemmer jeg er ikke en forfatter," svarte jeg. "Jeg har gjort det beste jeg kan, og alle fakta er der."

Han lo. "Du sier at fakta er her - men er de? Du starter med å si at disse tingene er sanne, og likevel før fortellingen er fullført, har du skrevet flere ganger at de kunne være imaginære. Faktisk, akkurat her på forsiden har du  uttalelsen: "Denne historien er enten bomull eller de er ekte!" Men hva slags fakta er de? Og hvordan kan du forvente at folk skal akseptere dette skrivet som faktiske opplevelser?"

"Jeg har tenkt på alt det," svarte jeg. "Helt ærlig, det var min ide å komme med nyheten forsiktig. Med andre ord,  å la leserne føle seg usikre i utgangspunktet om autentisiteten av disse fakta. For å fortelle alt dette i begynnelsen, -  da  ville fakta bli for mye av et sjokk for en ustabil verden. Som du selv sier, kan jeg bli skysset avsted  til en mental institusjon. La sannheten om hva jeg har å si utvikle seg gradvis."

Fortsettes -

Fortsettes senere- nå Ca 65%ned i hoveddok. Se også lenger ned her fra en dansk artikkel om Orfeo sine kontakter

ppoint  |  utdrag for ppoint støtte |  ljudbok_svensk | lydbogDk |  lyd-mp3 engl.lydbok fra hovedboken

fra en dansk oversettelse;