Kosmisk Visdom - Stjernevisdom - evig Visdom....

oversatt fra Semjases undervisning av Meier fra 21.mars 1975 

BILDET: LAGET AV R Ø  ETTER MATERIALE FRA bl a GILBERT WILLIAMS

Det følgende er utdrag fra boken JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS som finnes omtalt på samme nettsider her

(opprinnelig oversatt fra den tyskspråkelige original Semjase Block 1)

(Merk: Ordet SKAPELSEN (tysk: "schøphung") brukes av Semjase synonymt med ordet GUD  - altså benevnelsen på helhetsvesenet som er summen av alle andre levende vesener).

Det gjengis her utdrag av de åndelige visdomsord som Semjase talte allerede i den 10. kontakten, og hun understreket at det var av største viktighet at også denne delen av "misjonen" ble belyst, og ikke bare den ytre "Ufo-tekniske" del. De som allerede har studert andre visdomskilder vil kjenne igjen mye av innholdet, og jeg har en følelse av at de - Erra-Pleiaderne - ikke helt var klar over at en "tilsvarende" åndelige visdom allerede gjennom andre kanaler hadde tilflytt Jorden.

Semjase: "Hvert menneske er et redskap for sin ånd. Denne ånd dør aldri og sover aldri. Selv i den dypeste søvn er dens ånd våken, og registrerer alle tanker, følelser og erfaringer. Den opptegner alle tankene og følelsene, og formidler til dagsbevisstheten om de er rette eller gale, dersom samme menneske tar seg tid til å observere seg selv som det virkelig er, og aksepterer åndens intuitive veiledning. Ånden i hver person er bæreren av skaperkraften og er for hvert menneske individuell.

Ånden holder stadig sin søken etter det fullkomne, harmoni, fred, forståelse, kunnskap, visdom, sannhet, skjønnhet, kjærlighet - gjenkjennelse av ens virkelige vesen - som varer for evig. Tilsammen danner disse det åndelige kongedømme. Alt dette eksisterer i (eller ER) SKAPELSEN. Alt dette er nærværende som selve eksistensen, evner over alle evner, melodien over alle melodier, underet over alle undere - som det høyeste av SKAPELSENs prinsipper.

I drømmer kan mennesket skape verdener som i virkeligheten, der SKAPELSEN skaper verdener. Denne evne kommer fra menneskets bevissthet, som er av skapelsen. Alle undere eksisterer i en selv. I ditt eget selv finnes det himmelske kongedømme - dette fantastiske "rom" av (eller for) SKAPELSEN (eller Gud som andre åndelige retninger benevner det). Alle undere eksisterer i en selv. Om dette talte de gamle jordiske filosofer: om mennesket som et mikrokosmos i makrokosmos - alt som finnes i Universet finnes også i mennesket.

Dimensjonene i menneskets indre er grenseløse. Skapelsens bilde - ånden i mennesket - eksistensen som er dimensjonsløs - innbefatter i seg alle dimensjoner, men hever seg samtidig over og forbi alle dimensjonene.(Her er det tydelig at det fortelles om det som Martinus kaller overbevisstheten som er hevet over det skapte).

Er et menneske lykkelig, så kommer denne erfaring innefra – for lykke er en selvskapt tilstand og intet som kommer utenfra. Glede springer frem fra menneskets indre - skapt av åndelig harmoni. Alt kommer altså innefra. De ting og mennesker som tilsynelatende utgjør årsaker til lykke, er bare den ytre årsak.

For lykke hører sammen med det innerste i vesenet, og det er et uatskillelig kjennetegn på åndens eksistens. Uendelig lykke og uendelig kraft rommes da i dets liv eller eksistens.

Ånden er alltid ung og blir aldri gammel. Kroppen kan aldres, problemer og sorg kan besette en, men alle disse ytre betingelser og erfaringer fra verden passerer. Hva som forblir er åndens eksistens, som er sannhet, kunnskap, visdom og virkelighet. Hva som er viktig i livet er å arbeide for å utvikle sin ånd – fordi kun slik vil du bli fri. Når du innser at du er ånd, vil du aldri mer bli plaget av aldring, sorg, og de utallige problemer i verden.

Visdom er allkraft. Visdom er LYS. Og der det er lys, vil mørket og uvitenheten forsvinne. Lyset fra visdommen overvinner alt mørke. Visdom er et tegn på åndens eksistens, og inneholder i seg selv kvaliteter av sannhet, skjønnhet, harmoni, kunnskap og fred. Visdom er også kjennetegn på de som har gjenkjent eksistensen av sin ånd, og flittig bruker seg selv under skapelseslovene.

Bruken av åndskraft er visdom. Slik som sollyset og solen er to ting – men endog ett, så er også visdom og ånd to ting, men allikevel ett. Sollys skapes av solen, men må dog først gjennomgå en forvandlingsprosess. Slik er det også med en altskapende eksistens i Universet, som med sin evne skaper krefter som følger de bestemte skapelseslover (kosmiske evighetslover/kosm.grunnprinsipper jfr.Martinus) - som i form av sannhet, kunnskap og visshet følger en bestemt utviklingslinje gjennom endeløse tidsaldere. Men denne kraftfulle EKSISTENS er SKAPELSEN.

Det finnes kun en eksistens som styrer alt som eksisterer i Universet. Det er bare en skapelse, bare en sannhet, en kunnskap, en visdom som alene eksisterer til all tid. Den evige sannhet er ikke underkastet noen svakhetstilstander eller noen forandringer, og dens lover behøver aldri fornyes eller tilpasses etter noen ny tid.

Visdom (visshet) kjennetegner SKAPELSEN som "i en liten del" bor i mennesket. Derfor må mennesket styrke sin kunnskap og visdom, slik at det kan SE Skapelsen. Det må mer intenst søke etter sannhet, og det vil da forstå viishetens kraft.

Innsikt i sannheten gir befrielse fra alle begrensninger. Den gir grenseløs kunnskap og visdom. Visdommen er et mektig middel for innsyn i SKAPELSENS LOVER.

Et menneske som er oppfylt av kjærlighet er også rik på visdom, og den som eier mye visdom er også full av kjærlighet. Men jordmennesket bedrar seg selv, fordi det kjenner ikke kjærlighetens vesen. Eiendomsbegjærets følelser og stemninger (altså forelskelsen) tolker det som kjærlighet, mens det står som en fremmed og uforstående overfor sann kjærlighet.

Mennesket er først et menneske når det har kommet i kontakt med sannheten, fått kunnskap og visdom - selv om det ikke bruker ordet Skapelsen (eller Gud) - for visdom er også kjærlighet i reneste form. Derfor finner mennesket alltid at logiske tanker og innsikter leder til kunnskap, visdom og kjærlighet. Visdom og kjærlighet er de to livgivende vibrasjoner som utgjør det skapendes vesen og karakter.

Med kjærlighet og visdom er mennesket herre over all skapelse. Visdom og kjærlighet strever hengivende etter å følge de gitte skapelses-naturlige lover (de kosmiske lover) - for ånd og skapelse er ett.

Jordmennesket taler om kjærlighet som det ikke kjenner. Det tror seg vite at dets følelser skulle være kjærlighet - og bedrar derved seg selv. Kjærlighet forsvinner aldri og kan aldri forvandles til noe annet.

Hvert menneske tror seg vite hva som menes med lykke etter det som det har erfart som menneske. Men å forstå den lykke som kommer fra uendelig eksistens, ånd og udødelig Skapelse - det er ganske enkelt langt bortenfor hva som det med sine begrensede evner kan forstå.

Dette fordi det er fanget i usanne lærer av religiøs art, og sitter fast i menneskelig-materielle ting, hvilket medfører at det hindres i å forstå egne indre erfaringer .Slike erfaringer, som utgjør den virkelige nøkkel til sann innsikt og visshet.

Åndens kongerike inneholder alltid undere. Det synlige univers - som mennesket undrer seg over - er kun et lite punkt for denne - Skapelsens underbare, uendelige, åndelige intelligens. Universer - slike som dette - finnes det utallige milliarder av i Skapelsens uendelige, åndelige intelligens. Hva som er synlig for det menneskelige øye, betyr kun et lite støvfnugg i uendeligheten.

Det som ikke er synlig for menneskets øyne er umålbart, ufattelig og utenkelig, forvirrende og ubegripelig for dets ikke-åndelige intellekt og sanse-evne. Hele det univers som det ser, er bare et enkelt rom av mange, som må måles i myriader, for det finnes universer inne i, over-, under-, og utenfor universer. Alt dette innenfor denne urmektige, veldige og allskapende åndelige intelligens, som Skapelsens eksistens utgjør.

Og med denne veldige ånd, med disse urkrefter fra Skapelsens eksistens, med dette er mennesket forbundet, for en liten del av denne Skapelses ånds-intelligens, bor i mennesket og besjeler det.

Den åndelige intelligensen utvikles gjennom lovbundete, åndelige prinsipper og rettes særskilt inn på Skapelsens Vesen, Fullkommenhet og Kraft. Dette i motsetning til menneskelig intelligens, ettersom den menneskelige bevissthet i allmennhet kun befatter seg med den materielle verdens enkeltheter.

Og det har som følge at mennesket i mange sammenhenger kommer ut i vanskeligheter og hindres - ja det blir kanskje til og med offer for nedtrykkning, plages og forfølges av alle mulige slag av ulykker.(Merk: Av det stoff som jeg har studert fra disse Erra-Pleiadere, er det ikke i særlig grad berørt det grunnleggende prinsipp om karma eller årsak og virkning - ved at hver enkelt kun kan rammes av det som samme person selv har gjort eller tenkt i fortiden. Altså at ingen lider urett på noe som helst tidspunkt i livet. Men ettersom disse prinsipper er mye mer inngående behandlet i andre visdomskilder - særlig hos Martinus, har Forsynet/Skapelsen organisert det slik at dette ikke ble særlig behandlet i dette stoff fra Semjase - eller at de ikke enda har evner til å gå så høyt i det kosmiske overblikk at de fullt ut forsto livets absolutte rettferdighet. R.Ø: anm.)

Derfor er en grundig analyse av en selv en av de viktigste metodene for mennesket til å finne sannheten og veien til åndelig utvikling. Derfor er det nødvendig at mennesket uavbrutt kontrollerer sine tanker, og kontrollerer av hvilken art de består.

Det må være nøye med at det alltid følger og ledes av skapelses-filosofiske grunntanker og virkeligheter, og at mennesket selv respekterer de skapelses-messige lover.

I mennesket selv bør alltid den bevisste følelsen råde, at det tilhører DET SOM SKAPER, med sitt egentlige, åndelige vesen. Det bør stå tankemessig klart for det selv, at dets egentlige åndelige vesen er udelelig ETT med DET SOM SKAPER - for at det derved skal kunne overvinne den materielle ytre verden i sin bevissthet.

Først og fremst denne skapelses-filosofiske sannhet og innstilling, bør alltid styre den menneskelige tenkning, følelsene og handlingene. For kun den som er ett med Ånden, kan i lengden forstå og utrette det gode, fordi det har SKAPELSENS muligheter I SEG SELV. Ingenting i hele det uendelige Univers kan lengere påvirke og forslave dette mennesket.

Til denne skapelses-filosofiske bevissthet, kommer også det praktiske, dynamiske, det skapende og hemmelighetsfulle av alle tings innerste "nærværede" virkelighet. Mennesket må derfor være en praktisk filosof og mystiker, og bli klar over virkeligheten bak de ulike foranderlige og forgjengelige formene.

For hva er et menneske? Er det kun en kropp og et navn? Tar man bort navnet og kroppen, hva blir så tilbake av mennesket? Det gjenstår den fundamentale essens: eksistensen, ånden. Hvert menneske som overser dette, blir påvirket hit og dit av alle mulige ytre påvirkninger. Det faste punkt vil det ikke finne før det begynner å søke etter den fundamentale virkeligheten.

For det menneske som lever etter og følger Skapelseslovene (de evige kosmiske lover), gjenkjenner DET SOM SKAPER eller det LEVENDE bak alt. Dette i hver en livsform, i hver en ting, i hver en tanke og handling, i hvert et menneske, i hele naturen og i alle hendelser.

Det vanlige, ikke-åndelige mennesket, som er påvirket gjennom religioner og andre uvirkelige lærer, kan hverken se, høre eller fatte et fnugg av den sanne virkeligheten. Dets liv blir da uåndelig, og mye mer innpresset i menneskelige og materielle baner. Derved blir dette mennesket som en "blind, døv og uvitende" rent åndelig sett. Det menneske som følger skapelses-lovene(de kosmiske lover), blir til et velsignet vesen, som ikke manglet noe.

Dets vilje er uovervinnelig, dets hengivenhet er umålelig og dets visdom og kjærlighet er stabil og fullkommen. Det vender seg "ikke etter vinden" (altså etter folkets allmene mening)- og er ikke full av tvil, slik som det er for de som er sterkt avhengige av religioner, eller på annen måte forvirret. Dets sinn er som det vide, uendelige havet, og det lar seg ikke uroe. Dette mennesket har ingen frykt for noe, og kan ikke nås av noen negativ kraft.

Kun værende et stabilt, harmonisk sinn, som har sine røtter i DET SOM SKAPER - i SKAPELSENS visdom, i bevisstheten om dets kjærlighet og glede som er mer virkelig enn all materiell begrensning. Uavhengig av den uvitende, blinde menneskelige omverden.

Om mennesket kun ser sine medmennesker i det ytre og materielt, da ser det ikke noe annet enn kun formen og skikkelsen - altså det materielle i dette vesen. Men betraktes det med innsiktsfulle øyne, og med innsyn fra det altavslørende bevisste som det selv er, da sees det samme i andre.

Det ser da ikke lengere kun en mann eller kvinne - men ser medmennesket som bæreren av en skapende ånd - som kjenner seg selv, og som gjerne vil dele denne visdom med andre. Den som kjenner til sannheten, ser medmennesket utfra denne innsikt og gjenkjennelse - for det ser DET SOM SKAPER i sine medvesener.

Mennesket vet nå mer enn det gjorde før - og derved er det bevist at uvitenheten ikke vil vare ved. Mennesket kan befri seg fra sin uvitenhet om det bare er villig til å akseptere sannheten.(Kommentar: - det kan virke som Semjase ikke helt forstår at dette ikke er en viljessak, men et erfaringsspørsmål (altså et utviklingsspørsmål) - slik bl.a Martinus beskriver inngående i sine analyser. R.Ø.anm).

Mennesket kan fri seg fra alt; man kan ta alt fra det, men aldri den skapende bevissthet - Ånden - Eksistensen i dets indre - dette rene åndelige SKAPELSENS RIKE i det. Det kan fratas alt det som det eier og har, og fordrives ut av sitt hjem, men ut av det åndelige riket i dets indre - kan ingen fordrive det vekk fra. Således bør mennesket stadig være bevisst om DEN STORE SKAPER, uten hvilken det ikke kunne eksistere, ikke tenke en tanke, og uten denne kunne det hverken kunne se, høre eller oppleve.

Om dette har de vise sagt til alle tider: "Skapelses-ånden er mennesket nærmere enn dets egen ånding." Mennesket kan ikke unngå denne høyeste form av bevissthet, for før eller senere innser det denne Skapelsesmessige virkelighet - for den er dets liv og Ånd, dets nærværende bevissthet - alt livs sentrale tankekraft, den eksistens som overgår enhver menneskelig tanke og hvor i mot all menneskelig materiell-intellektuell tenkning, synker ned som absolutt betydningsløs.

Ånden kan leve uten de fysiske øynenes lys, slik den også kan leve uten hørsel, armer og ben, og til og med uten den ytre bevissthets forstand. (Det er dette som oppleves i de kosmiske "ekstatiske" opplevelser som de også kan fremskape "teknisk" i hyperromsprangene, se foran). Alltid finnes det NOE som gjør det mulig for det å leve videre - nemlig dets egen skapende kraft.

Denne grunnbevissthet, dette alt iaktagende og alt-registerende i mennesket, som altså registrerer dens tanker og følelser, og som står bak alt av dens tenkning, det som "hvisker" om det VET eller ei - dette er DET SKAPENDE, DEN ÅNDELIGE BEVISSTHET.

Tenk stadig og ofte på at de innerste ånden (i deg) er allmektig, allestedsnærværende og allvitende, men er derutover også uendelig skjønnhet, uendelig verdi - ja, alle tings absolutte verdi overhodet. La ordet Skapelse bli av største betydning for mennesket - det som fremkaller utviklingsmessige forandringer i mennesket.

Så snart som ordet Ånd og Skapelse innpreges i mennesket, oppstår psykiske forandringer i det. Dens følelser og hele sinnet forandres. (jfr. det Martinus betegner "den teoretiske kosmiske bevissthet").Jo klarere dets åndelige intelligens blir, desto mer vinner dets personlighet i kraft, og desto mer fullkomment blir dets liv. Den vise som har en oppfylt åndelig bevissthet, ser hva som skal skje i fjern fremtid - kanskje milliarder av år senere - og har alle livsformers - og hele menneskehetens fortid foran sine øyne.

Den største kunnskap står til rådighet. Men hvordan er dette mulig? Et slikt menneske har i sitt indre de nødvendige forutsetningene for dette. I hvert menneske er SKAPELSEN nærværende - hele det åndelige riket - dog kun sansebart for den som med sitt indre øye virkelig også kan skue innover. Dette kan bare være til nytte for dem som har de nødvendige forutsetningene. (altså "en uendelighet" av livserfaring gjennom utallige inkarnasjoner. Utg.anm.)

Hvor nøye det enn er i å følge de menneskelige lover, så overtredes stadig de UNIVERSELLE (kosmiske) LOVER. Det fanges derved i mennskelig-materiell nød, og kommer ut for sorger og problemer. Det ledes vill og slites, blir ulykkelig og åndelig forslavet og begrenset.

Mennesket som har kommet til den praktiske nytte av åndelig innsikt, kan identifisere seg med alle former for liv i verden og Universet - med alle og enhver. Dette da i motsetning til det materialistisk tenkende menneske, som kun identifiserer seg med sin kropp, sine penger, gods og eiendeler.

Men når mennesket har identifisert seg med alt i Universet, da kan intet hat og ingen materielle begjær lengere bo i det - for det har da ikke lengere noen selviske tendenser. Mens andre må gjøre krav på eiendom, så identifiserer den åndelig tenkende seg kun med sannheten, og har derfor alt i sitt indre - da det ser langt ut over materiens illusjoner.

All frykt har forsvunnet fra det menneske som identifisert seg med SANNHETEN - med hvilken det er ett. Den åndelige er beskyttet og hele naturen er vennligsinnet tilbake.

Sannheten må aldri tilpasses til den eller den tid, for den ER konstant i alle tider. Den er uavhengig av navn og form.

For å vekke opp det uendelige, kreves det fornuftig logikk og frihet fra urealistiske tanker og lærer. Og å vekke opp det uendelige og gjøre det virksomt, det er livets mål - den åndelige fullkommenheten.....

---

deler av dette og mye mer som youtubevideoer

 norsk oversettelse av Henochs orginale bønn (på tysk)  -worddoc

flere oversettelser til norsk av visdommen fra Erra-pleiaderne;

 http://galactic.no/rune/semjase/skapelsen og universet del 1.doc

http://galactic.no/rune/semjase/skapelsen og universet del 2.doc (ill.under er inkl i dette doc)

http://galactic.no/rune/semjase/skapelsen og universet del 3.doc

http://galactic.no/rune/semjase/skapelsen og universet del 4.doc

til hovedside

til den tyske hovedsiden som også har engelsk språkvalg